Julianes_Bilder-10.png

EI BILFRI ØY. VÅRT HJEM. Et LEVENDE SAMFUNN.

 

ØYKJÆRLIGHET
-Er det ikke ensomt?
-Er det ikke tungvint?
-Blir det ikke kjedelig?
De vanlige spørsmålene som stilles. Med god grunn, for helt A4 er jo ikke livet på ei bilfri øy.

Jeg ble forelsket i Sandøya for 14 år siden. Det var vår.
Steg i land fra rutebåten. Ingen biler, bare mennesker på sykkel eller til fots. Halvmeter høye gress- og blomsterkledte kanter langs grusveien. En mamma kom syklende forbi. Barbeint, med barnet i sykkelsetet. Alle på vei til den foreldredrevne barnehagekafeen. Hjemmebakte kaker, boller og rundstykker. Barn og voksne satt på bittesmå stoler ved like bittesmå bord, i skolebygningen hvor kaféen med jevne mellomrom arrangeres.

En romantisk gammeldags landevei snor seg over øya. Midt på ligger barneskolen og barnehagen. Her er nærbutikk og andre butikker, kaféer, flere restauranter, bakeri, kor, bokklubber, historielag og idrettslag og generelt geskjeftige folk en masse.
Her er vakker og uberørt natur.
Alle sier hei til hverandre.
Vi er øynaboer.
Vi er flettet sammen av valget om øyliv.


GØY PÅ ØY
Hver og en jobber for det gode liv på øya.
Så heldig er man at man kommer inn til et vell av tradisjoner.
Hva kan man bringe inn som øyboer?
Organisatorisk talent i Velforeningen?
Politisk engasjement som FAU-leder for vår nær konstante utrydningstruede øyskole?
Vi trenger alltid engasjerte og aktivitetsglade folk til idrettslaget! 
Er du god på å bake, sier du? Det kommer godt med som foreldre i barnehagen, for her har vi foreldredrevet kafe en gang i måneden.

Vellet steller i stand hummerfest, julebord, sommerbasar og 17. mai-feiring. 
Juletrefest med nissebesøk står skolen for.
FAU organiserer kino til inntekt for skoletur.
Koret på øya arrangerer suppefest i februar.
Her er sesongarrangementer for barnefamiliene som Halloweenfest og påskeeggjakt. Konserter for voksne.
Her er dugnader og frivillig engasjement nok til alle.
Dette er verdifull og hyggelig fellesskapsbygging. Dette er deler av det sosiale øylimet. 
Hvem er du? Hva kan du? Og hvor har du lyst til å bidra? Velkommen!

På vinteren arrangerer øyas idrettslag skiløp og skøytedag på tjernet. Sommerstid er turorienteringspostene spredd over hele øya. 
Vi går på høstturer med venner og tenner bål.
Vakkert er det en hverdag å se 30 par barneski stå støttet opp mot barnehage- og skolebygget.
Vi jubler når bakken fryser, og er dekket av perfekt hardpakket is- Det er sparkeføre.
-Morgenbad? -Et 3 minutters steinkast unna.

BEVEGELSE
-Tenk at det finnes steder som dette, tenkte jeg da jeg først besøkte Sandøya. Jeg gjør det fremdeles.
Eldstejenta sykler med venner til skolen. 5-åringen sykler stolt og skravlende foran meg, hele veien til barnehagen og de 20 minuttene det tar.

Estetikken i dette Bakkebygrendske naturlandskapet har for meg en verdi, men kvaliteten ligger også i at barna lærer seg å gå på ski, bruke spark eller sykkel fordi disse har en hverdagsfunksjon. Og de starter dagen med en tur, de er i bevegelse!
Barna får kjenne på følelsen av frihet i det å komme seg alene til skolen. På en bilfri landevei. De treffer hakkespett og kanskje elg.



LOGISTIKK
Jeg skal hjem fra jobb, rekke barnehagen før den stenger. Valget om et saktere liv på øya resulterer i at jeg, tidsoptimisten som jeg er, aldri kjører så fort som på fastlandsveiene. Det er smale, og svingete veier som leder til brygga (Hvor båt er eneste transport til øya), og er jeg riktig uheldig, kjører en bil i sneglefart foran meg. Ankommer svett barnehagen, akkurat tidsnok, etter en 10 minutter rask sykkeltur.

Jeg ser langt etter idyll når jeg på vinteren, en tidlig forsnødd morgen skal på jobb, og fordi brøytetraktoren uheldigvis ikke har vært ute, må jeg jogge 20 minutter i en halvmeter snø for å rekke rutebåten.
Banner for meg selv de dager veien er dekket med is, og jeg har glemt å ta på brodder. 
Når det på høsten er dype dammer, og jeg og sykkelen havarerer midt i vannhelvetet lurer jeg på hva jeg driver med her.

Det er høst, vinden blåser sterkt og det er mørkt.
Dette er sært, livet vi har valgt, tenker jeg, i det jeg går i land på øya, etter å ha vært borte på jobbtur.
Jeg legger kofferten og bagen i tralla og trasker hjem på landeveien. Jeg må ha dratt noen tonn i disse 10 årene. Det kjennes uendelig godt å komme inn i det peisvarme huset, hvor familien min venter.

Jeg er fylt av lykke når vi kommer hjem en sen forblåst natt, etter å ha gått hjem med tralla lastet med kakerester og sovende barn innpakket i soveposer. Vi har vært på vennemiddag på den andre siden av øya. Litt slitne, veldig mette og ørlite vinglade.

VALG
Man må sette pris på kontrastene i årstidsskiftene, på det å kjenne naturens rytme på kroppen.
Man må se på det som sunn aktivitet, ens form for trening, at på øya er det å gå eller å sykle måten å komme seg frem på.

Tilhørigheten i det lille øysamfunnet er verdifullt.
Man må sette pris på mangfoldet av mennesker, og at her er alle øynaboer som bryr seg om hverandre.

Man må fokusere på stjernene, ikke på de veilysene som har sluttet å fungere.
Man må verdsette stillheten og naturlydene.
Man må trives i eget selskap.

Møter mellom øy og fastland, møter mellom øy og by gir begge merverdi. Og heldigvis er byen ikke langt unna når vi må ut og lufte oss, for å besøke venner og familie, eller for å kultivere oss litt.

Man må være i valget sitt, og velge hver dag.
Man må minne seg på all den friske lufta vi og ungene våre får, og på hvor uendelig vakkert det er, når vi kjører over fjorden i jolla året rundt.

Noe av det beste for meg, er naturens tilgjengelighet her. Skogen med stier, stranda med svaberg.
Det er akebakke rett utenfor døra. Det er enkelt å dra på tur, man trenger knapt planlegge. Litt har jeg lært om sopp og ville vekster. Rådyrene er nesten tamme.
Barna løper fritt mellom husene, og ellers på øya.

NATUR
Det er kontrastfylt å leve her, og dette er for meg selve livsessensen; Denne rytmen i møtene mellom de forskjellige årstidene, og hvordan vi lever med og etter sesongene.

ØYA
Vil du vite mer om Sandøya? Se her: www.sandoya.no

Instagram illustrerer jeg det ene og det andre fra øya.

På Sandøya skjer det stadig noe nytt! Se Made on Sandøya



 
I went into the woods because I wanted to live deliberately
— Henry David Thoreau